Reisebrev fra Vestbredden
To dager etter Norge feiret sin grunnlovsdag reiste Kristin og Joachim fra KFUK-KFUM Global på besøk til partnere i Palestina. På et fly fullt med israelske ungdommer som hadde vært på Taylor Swift-konsert, ble kontrasten ganske stor når man er klar over at man skal møte mennesker som ikke har noen mulighet til å reise på en Taylor Swift-konsert. Mange ungdommer i Palestina har ikke engang mulighet til å reise til nabobyen sin.
På vei fra flyplassen vaiet et hav av israelske flagg langs motorveien på vei mot Jerusalem. Beskjeden på veien er klar. «Sammen skal vi vinne!» står det på skilt over veien og plakater på bygninger. Sammen betyr ikke alle, hører vi i løpet av besøket vårt.
Et folk under press
Partnerne våre er, som de alltid er når vi ankommer Vestbredden, gjestfrie, hyggelige og varme. De er glade for å se oss og vi er glade for å se dem. Siden vi mistet bagasjen vår på flyet og den ikke kunne leveres til Betlehem på grunn av at den israelske staten forbyr sine innbyggere å reise dit, var noe av det første vi måtte gjøre å handle klær i Betlehem. Betlehem er tomt. Mest fordi det er litt sent, men det er nå ekstremt få turister. De vanlige turistbutikkene som ellers alltid er åpne er oftere stengt, for nå er det ingen internasjonale som kommer. Ingen som besøker.
Økonomien til palestinere er enormt svekket etter 7. oktober. Pandemien gjorde at færre kom , flere mistet jobbene sine, og når folk akkurat hadde begynt å bygge seg opp igjen er det nå meget få som kommer på grunn av krigen. Det er høy arbeidsledighet i Palestina nå. Det går ut over alle, spesielt de unge. Når de ikke får jobb og det er vanskelig å starte noe eget, er det vanskelig å se for seg en selvstendig fremtid. Men de er også veldig redde for sin egen sikkerhet.
Etter krigen startet, har det israelske militæret begynt å fylle fengslene med unge vel som voksne. Du kan bli arrestert for å ytre deg i sosiale medier, eller hvis du har vært arrestert før. Og ungdom ned i 12 årsalderen havner i det israelske, militære fengselssystemet. Når palestinske unge sliter med å kjenne igjen vennene sine når de kommer ut av fengsel etter lang tid. Noen har mistet mye vekt fordi, som de forteller, de kun får servert et lite måltid om dagen. De blir også slått. Behandlingen i fengsel etter 7. oktober har blitt betraktelig verre.
Rehabilitering av unge som har vært i israelske militærfengsler
Vi møter rehabiliteringsprogrammet til East Jerusalem YMCA som jobber med ungdom som har vært i fengsel eller som har opplevd at IDF (Israeli Defense Forces) angriper landsbyen deres. Ved å komme i kontakt med dem og gi dem psykososial støtte, hjelper de ungdommer med å få verktøy til å håndtere hverdagen sin og å bli reintegrert i samfunnet. Vi snakker med koordinatoren for de psykososiale rådgiverne som sier at «Ungdommene er et skall av seg selv. De er ikke lenger ungdommer. De har opplevd for mye vondt og er for traumatiserte«.
Når barn helt ned til tolv år har gått på rommet sitt, lukket døren og lagt seg til å sove, opplever de å bli ført bort midt på natten. De bråvåkner av at militære styrker drar dem ut av rommet mens foreldrene ser på hjelpeløse. De som skulle beskytte dem kan ikke beskytte dem. Det er noe som brister i disse ungdommene. De forteller rådgiverne at i fengselet blir de fortalt at foreldrene deres ikke bryr seg om dem og det er derfor de ikke kommer på besøk. De får ingen rettergang annet enn den israelske militærdomstolen som dømmer over 99% av palestinere som blir arrestert skyldig. Der sitter de fra uker til måneder. Når de kommer ut, er de forandret. De har måttet vokse opp altfor fort.
Det viktigste rehabiliteringsprogrammet gjør er å la disse ungdommene snakke ut om det de har opplevd. Da løsner noe. De hjelper ungdommene og foreldrene å reparere forholdet dem imellom. De hjelper dem rett og slett til å ikke måtte være voksne i så ung alder. Når dette skjer raskt etter at de opplever traumet ser rehabiliteringsprogrammet at disse ungdommene blir produktive borgere i samfunnet. De hjelper dem å finne den konstruktive veien, ikke den destruktive. Rehabiliteringsprogrammet fortsetter dette arbeidet fordi de ser at det hjelper.
Rehabiliteringsprogrammet jobber over hele Vestbredden. Nå er bevegelsesfriheten mellom landsbyene enda mer begrenset enn det var før 7. oktober. Nå er det rett og slett farlig å bevege seg fra landsby til landsby. Derfor har rehabiliteringsprogrammet lokale rådgivere i flere landsbyer, så man ikke må ta den farlige veien fra hovedkontoret og ut til landsbyene . Lokalsamfunnene stoler på disse rådgiverne og ungdommene som får hjelp av dem sprer dette til andre de kjenner som trenger det. Rehabiliteringsprogrammet til YMCA East Jerusalem har et godt rykte rundt om i Palestina, og de jobber hver dag for å ivareta kvaliteten i arbeidet de gjør, til tross for den vanskelige situasjonen landet deres nå befinner seg i.
Kvinner i fokus
Når vi besøker Palestina YWCA i Ramallah, møter vi Selina som jobber med programmene. Hun forteller at den enormt pressede økonomien til den palestinske befolkningen gjør at det kreves mer av kvinner i samfunnet. Siden menn som vanligvis jobber med turisme innenfor bygningsarbeid eller har jobb i Israel eller omkringliggende israelske bosetninger, nå ikke har jobb lenger, må kvinnene i større grad inn på arbeidsmarkedet.
Opplæring og utdanning av kvinner er derfor viktig slik at de også kan bidra til familiens økonomi når mange menn har mistet jobben.
Et kjent resultat av økt lediggang er at rapporteringer om vold i hjemmet øker. Dette gjelder også kvinner i Palestina. Dette er en utvikling Palestina YWCA er bekymret for og følger med på.
Keep Hope Alive
Det mest foruroligende med vår tur til Palestina, var hvor håpløst alt virker. Vi kjenner igjen dette fra hvordan vi ser det som skjer i Palestina fra Norge. Det virker som om dette ingen ende vil ta.
Vi hører fra partnerne, i samtale, at håpet for fremtiden er svekket. De ser hva som skjer på Gaza med sine egne. Dette påvirker deres hverdag. Volden øker på Vestbredden. Mens vi var der, ble Jenin, hvor en YMCA-rådgiver befant seg, beleiret av IDF. Åtte døde, inkludert en ung gutt og en lege på vei til jobb. Økt sikkerhetstrussel mot palestinere på Vestbredden påvirker partnerne våre i hverdagen.
“I have little hope for the future now. The only thing I can do for it, is to help my daughters with their homework.” sa en av de ansatte til oss i etterkant av 7. oktober.
Håpet har ikke bedret seg stort siden da, og da vi dro fra Vestbredden for denne gangen, var det klart for oss at det er viktigere enn noen gang å holde palestinernes mantra levende. Keep Hope Alive.
