YMCA Gaza: Vi har mistet alt
Forestill deg at du våkner til lyden av raketter. Tilværelsen blir usikker. Du tror det skal gå over om noen dager, som før. Men det gjør det ikke. Dagene blir til uker. Uker til måneder. Hjemmet ditt blir bombet. Skolen din finnes ikke lenger. Internett er borte. Strømmen kuttes. Vannet du drikker er skittent. Og du vet ikke om du kommer til å overleve morgendagen.
Dette er virkeligheten for ungdommene i YMCA Gaza.
Torsdag 7. august, én time før kirkeklokkene i Norge ringte for Gaza, møtte vi tre YMCA-ledere fra Gaza digitalt. Hani, Elias og Imad. De snakket ikke som politikere eller eksperter. De snakket som mennesker. Som ungdomsarbeidere. Som fedre. Som venner. Som noen som har mistet alt, men som fortsatt holder fast i fellesskapet.
Før krigen var YMCA Gaza et sted for liv. Med over 2200 medlemmer, midt i Gaza by, arrangerte de ledertreninger, sportsarrangementer, festivaler og bryllup. Det var et sted der ungdom kunne være seg selv, lære, le og drømme. Nå er bygget ødelagt. Medlemmene er på flukt. Mange bor i kirker. Noen i telt. Andre har ingenting.
Tilflukt i kirkene
Elias har bodd i bygninger rundt den latinske kirken i snart to år. Han forteller om en hverdag der angrepene aldri stopper. Der det ikke finnes bensin, strøm, medisiner eller trygghet. Der vannet samles fra gatene og maten lages på flammer. Der ungdom mister venner, familie og håp.
«Vi prøver å hjelpe andre når det er rolig. Men det finnes ikke ro. Og det går utover sinnet. Vi mister folk. Vi mister oss selv.»
Emad bor i St. Parphelios-kirken. Huset hans og området rundt ble jevnet med jorden i desember. Han kunne ha forlatt Gaza, men valgte å bli. Fordi Gaza er hjemmet hans. Fordi han fortsatt tror på fellesskapet. YMCA prøver å opprettholde en helseklinikk. De deler ut det lille de har. Men det er ikke nok. 1 kilo mel koster 160 kroner. 200 gram kaffe koster 1200 kroner. Folk tør ikke hente mat fordi det er for farlig. Han beskriver det som en tvungen sult.
Og midt i alt dette. Ja, midt i bombene, frykten og tapet finnes det fortsatt noe sterkt: fellesskapet. Troen på at verden ikke har glemt dem. Håpet om at vi fortsatt bryr oss.
«Vi føler oss alene. Men vi håper dere står med oss. Vi håper dere fortsetter å støtte vår rett til å leve. Til å ikke bli drept. Til å ha et land.»
Vi må vise støtte til de unge på Gaza
Unge mennesker i YMCA Gaza har mistet mer enn bygninger. De har mistet tryggheten, fremtiden og mulighetene. Men de har ikke mistet hverandre. Og de har ikke mistet oss.
Vi står sammen med våre venner og kollegaer i Gaza, og vi står sammen med alle ungdommer på Gaza. Vi håper for dem og med dem, om at et fredeligere og bedre Gaza venter dem, og at de én dag får oppleve frihet som palestinere.