Rettferdighet som kompass
Mirjam Sørli er ny utenlandssjef i KFUK-KFUM, med lederansvar for KFUK-KFUM Global. Med erfaringer fra toppnivå i internasjonalt humanitært arbeid, er vi svært takknemlige for at Mirjam nå er på laget vårt i arbeidet for unge mennesker. I dette intervjuet kan du lese om hvordan unge mennesker endrer lokalsamfunn i noen av verdens mest krevende kontekster, og hvorfor gode, trygge arbeidsmiljøer er en forutsetning for god bistandspolitikk og praksis.
La oss starte med å få høre kort om hvem du er og hva gjorde at du takket ja til å bli daglig leder i KFUK-KFUM Global?
Mitt navn er Mirjam, og jeg er ny leder for KFUK-KFUM Global. Jeg har jobbet med internasjonale spørsmål nesten hele mitt voksne liv, gjennom Røde Kors, FN-systemet og Flyktninghjelpen, og i min forrige jobb samarbeidet jeg tett med FNs generalsekretærs kontor. Å ta heisen opp til toppen av FN-bygget i New York er både en ærbødig og ganske kul opplevelse. Du vet at du er på vei inn i rom der det tas beslutninger om krig, fred og menneskers levevilkår verden over.
Likevel kjennes ikke dette som et steg ned, men som et steg nærmere. For meg ble det etter hvert tydelig at som er viktig ikke bare skjer i de store internasjonale rommene. Det handler også om hvilke fellesskap barn og unge møter lokalt, hvem som blir invitert inn, og om de opplever at stemmen deres teller. Jeg opplever at KFUK-KFUM Global står midt i dette. I skjæringspunktet mellom lokal forankring, global bevegelse og unges rett til å leve og utvikle seg som hele mennesker. Det var nettopp det som gjorde at jeg takket ja!
Du har uttrykt at rettferdighet er et kompass for deg. Hva legger du i det, både personlig og som leder?
Spørsmålet om rettferdighet har preget livet mitt i mange år, både profesjonelt og personlig. Etter å ha jobbet lenge med kriser, konflikt og urettferdighet, vet jeg også hvor sliten man kan bli. Det er øyeblikk der jeg helst bare vil være hjemme med barna mine og bake kanelboller, og slippe å lese enda en rapport om overgrep eller skrive enda en tung redegjørelse.
Rettferdighet koster å stå i, også for oss som jobber med dette til daglig. Det gjelder når vi kjemper for unge menneskers rettigheter i konfliktområder, og det gjelder når vi må ta vanskelige saker på alvor i egen organisasjon. For meg handler lederskap om å ta alvoret på alvor, også når det gjør vondt, samtidig som vi bygger strukturer som gjør at ingen skal måtte bære dette alene.
Verden oppleves urolig, med krig, demokratisk tilbakegang og innsnevret handlingsrom for sivilsamfunn. Hvordan preger det arbeidet til KFUK-KFUM Global?
Vi står i en tid med både innsnevret sivilt handlingsrom, økt press på bistanden, og demokratisk tilbakegang. Rammevilkårene våre er tøffere enn før, det gjelder finansiering, krav, politikk og det offentlige ordskiftet. Samtidig øker behovene ute. Unge mennesker lever med krig, klimakrise, diskriminering og et debattklima som ofte spiser av både håp og tillit.
Nettopp derfor er det så avgjørende at vi holder fast ved kjerneoppdraget vårt. Som del av YMCA- og YWCA-bevegelsen er vi en del av verdens største ungdoms- og kvinnebevegelse, med tilstedeværelse i rundt 120 land. Vi ser at når unge mennesker får trygge fellesskap, muligheter, tillit og reell innflytelse, styrkes både lokalt eierskap, demokratisk deltakelse og muligheten til å holde beslutningstakere ansvarlige.
Hvis du skal løfte fram noen konkrete resultater fra fjoråret, hva er du mest stolt av?
Jeg er stolt av hvordan unge mennesker, sammen med partnerne våre, har stått i svært krevende situasjoner og likevel skapt endring. I land som Etiopia, Sør-Sudan, Uganda, Tanzania og Palestina ser vi ungdomsgrupper som kombinerer psykososial støtte, økonomisk inkludering og lokalt påvirkningsarbeid. De driver kampanjer mot kjønnsbasert vold, arbeid for funksjonshemmedes rettigheter, fredsarbeid, miljø- og klimainnsats og dialog med lokale myndigheter.
Noe av det viktigste for meg er likevel at dette ikke bare er «prosjekter», men praksiser som bygger merkevare og troverdighet over tid. Når ungdom deltar i nasjonale dialogprosesser, som å bidra til strategier for mental helse eller får sin stemme inn i globale menneskerettighetsfora, er det et resultat av langsiktige relasjoner, tillit og faglig kvalitet. Det viser at det går an å kombinere nærhet til grasrota med høy standard på fag og forvaltning.
Du har pekt på at bistanden er under press, samtidig som kravene skjerpes. Hvordan påvirker det KFUK-KFUM Global, både som organisasjon og som arbeidsgiver?
Med både politisk og økonomisk press er det er sterkere konkurranse om midler, mer omfattende krav til dokumentasjon og en helt legitim forventning om at vi forvalter fellesskapets penger på en ryddig og ansvarlig måte. Det utfordrer oss til å holde høye standarder. Og ikke bare i programarbeidet vårt, men i hele organisasjonen.
For meg henger dette tett sammen med hvordan vi er som arbeidsgiver. Det er kun ved å være en god arbeidsgiver, som tar vare på ansatte, at vi kan levere best mulig bistand. Når vi jobber i felt preget av konflikt, traumer og ulikhet, trenger vi kolleger som har tillit til hverandre, som vet at de blir sett og ivaretatt, og som kan si fra når noe ikke er som det skal. Hvis vi brenner ut folk eller lukker øynene for vanskelige saker, undergraver vi vår egen evne til å levere på verdier som rettferdighet og likeverd. For eksempel er en varslingssak krevende for alle involverte, men den er også helt nødvendig hvis vi skal stå for ordene vi sier og verdiene vi har, både her hjemme og der ute.
Du nevner varsling. Hva tenker du om det i en organisasjon som KFUK-KFUM Global?
Varsling er noe av det mest krevende en organisasjon kan stå i. Det koster for den som varsler, for den det varsles om, og for alle rundt. Samtidig er varsling en helt nødvendig del av det å ta ansvar på alvor. Hvis vi ber unge mennesker i Sør-Sudan eller Palestina om å stå opp mot urett og maktmisbruk, må vi også tåle å holde oss selv ansvarlige, både i Norge og i partner-relasjoner.
Min ambisjon er at KFUK-KFUM Global skal ha systemer og en kultur som gjør det mulig å ta opp kritikkverdige forhold på en trygg måte, og at saken håndteres med både rettferdighet og omsorg. Vi kommer alle til å gjøre feil, men måten vi møter feil og urett på, sier veldig mye om hvem vi er som organisasjon. Rettferdighet handler også om hvordan vi møter hverandre på jobb, og ikke bare om hva vi gjør ute i verden.
KFUK-KFUM Global er en relativt liten norsk aktør, men en del av en stor global bevegelse. Gir dette en særskilt rolle i ny sivilsamfunnssatsing?
I Norge er vi en liten solidaritets- og bistandsaktør, men globalt er KFUK-KFUM en del av en av verdens største grasrotbaserte ungdoms- og kvinnebevegelser (YMCA og YWCA). Det gir oss en unik kombinasjon av nærhet og rekkevidde. Vi jobber gjennom medlemsbaserte strukturer som unge mennesker allerede har tillit til, og der de selv leder aktiviteter, kampanjer og lokalt påvirkningsarbeid.
I diskusjonen om ny sivilsamfunnsinnretning har vi derfor vært opptatt av at ordningen må fange opp merverdi, lokal forankring og medlemsbasert organisering. Ikke bare størrelsen på budsjetter eller antall ansatte på et norsk kontor. Vi har også løftet behovet for mer langsiktige avtaler og forenkling av rapporteringskrav, slik at mer av ressursene faktisk kan brukes på endring i lokalsamfunn, ikke på å fylle ut stadig flere skjemaer.
Når du møter alle disse utfordringene, som konflikt, økonomisk usikkerhet og demokratisk tilbakegang, hva er det som gir deg håp?
Håpet ligger sjelden i overskriftene, men i de konkrete møtene. I ungdom som organiserer seg i en flyktningleir og setter dagsorden for lokalmyndighetene. I unge kvinner som tar lederroller i bevegelsen vår. I frivillige og ansatte som, gang på gang, velger å stille opp, ta ansvar og stå i det som er vanskelig.
Og så henter jeg håp i fellesskapet. Ikke for å romantisere dette, rettferdighetsarbeid er krevende og noen ganger smertefullt. Men når vi klarer å bygge arbeidsmiljøer og organisasjonskultur der vi deler både byrder og ansvar, der vi både kan hvile og handle, da blir ikke rettferdigheten bare et stort ord. Da blir den noe vi faktisk kan leve sammen, steg for steg.
Til slutt, hva ønsker du at ansatte, frivillige og samarbeidspartnere skal kjenne på når de hører at du er ny leder?
Jeg håper de merker at jeg tar alvoret på alvor, men også at jeg tror på håp og handlekraft. Jeg har stor respekt for alt du allerede står i, enten det er i en flyktningleir i Uganda, i en landsby i Palestina eller på et kontor i Oslo. Mitt ønske er å være en leder som både stiller krav til kvalitet og integritet, og som samtidig er opptatt av at vi skal kunne stå i dette over tid.
Og så håper jeg at flere skal kjenne at rettferdighet ikke bare er noe vi jobber med «der ute», men også en måte vi er sammen på som kolleger og medmennesker. Hvis vi klarer å koble intern kultur og godt arbeidsmiljø med vårt internasjonale oppdrag, da står vi sterkere i møte med både press på bistanden og uroen i verden.
Jeg gleder meg til alt vi skal få til sammen!
