Biskop Sunniva Gylver og Muhanad Al Qaisi: møter, håp og virkeligheten i Palestina
Da biskop Sunniva Gylver reiste til Palestina for første gang, møtte hun både sterke historier, vanskelige realiteter og mennesker som holder fast på håp. Her forteller hun og JAI-leder Muhanad Al Qaisi om hva de så, hva som traff dem, og hvorfor internasjonal støtte betyr mer enn mange tror.
For Sunniva var reisen både gripende og krevende. På bare noen dager møtte hun historier om urett, styrke og tro, og fikk oppleve palestinsk gjestfrihet og stolthet på nært hold. Her deler hun hva hun så, hva hun lærte, og hva som ble med henne hjem.
Dette var ditt første besøk i Palestina. Hva var dine forventinger?
Jeg grudde meg litt til å være tett på den ekstremt vanskelige situasjonen på bakken der, og var bekymret for om vigslingen av biskop Imad ville la seg gjennomføre slik man planla. Samtidig så jeg fram til å oppleve Jerusalem og viktige steder fra evangeliene, og besøke den palestinske kirken, treffe menneskene der, og møte biskop Imad igjen; jeg hadde et svært godt inntrykk av ham fra vårt første møte i Oslo i høst.
Du møtte vår kollega Muhanad, som er leder i Joint Advocacy Initiative, hvordan gjorde dette møtet inntrykk på deg?
Det var mye som gjorde sterkt inntrykk, på denne dagsturen i Betlehem. Muhanad er dypt engasjert i særlig de palestinske ungdommenes situasjon, og han kjørte oss rundt i byen, viste oss muren, noen av sjekkpunktene og flyktningeleiren, og beskrev Betlehem som et utendørs fengsel. Han fortalte om ødeleggelsen av stadig flere palestinske hus, økende aggresjon og trakassering fra bosetterne, og stadige hærverk mot palestinsk eiendom. Det er en desperat situasjon, fylt av brutal urett, stor uforutsigbarhet, og daglige ydmykelser.
Det er vanskelig å se lys, når den politiske situasjonen er som den er. Samtidig møtte vi mennesker som ikke gir seg, men står opp for det de tror på, og vi opplevde den berømte vennligheten og gjestfriheten hjemme hos Muhanads familie, som inviterte på generøst og smakfullt måltid med den karakteristiske retten Maqluba.
Er det noe du tar med deg fra Palestina som du tror vil prege ditt videre arbeid som biskop?
Ja. Menneskene, maten, troen og teologien. Vi møtte en tro der som styrket den palestinske og kristne selvbevisstheten og stoltheten, midt i alt som er – «vi representerer en kontinuitet i Kristi nærvær, der kirken oppsto.» Vi hørte en teologi som ikke tolket det onde og vonde de opplever som Guds straff eller fravær, men tvert om forstår Gud som helt nær i deres lidelse: «vi tror at når vi snubler og faller under vårt kors, slik Jesus gjorde på vei til Golgata, er det Jesus selv som går inn under vårt kors og bærer det.»
Vi så kraften i en dyp overbevisning om at det gudgitte menneskeverdet og rettferdigheten er for alle. Og vi opplevde en tro som kunne uttrykke både sinnet og sorgen, og samtidig gi rom for festen, gleden og takknemligheten. Før vigslingen av biskop Imad deltok vi i en fantastisk prosesjon gjennom gamlebyen, så full av sekkepiper og trommer, farger, dans og sang som tusen ganger et 17.mai-tog. På festen om kvelden ble alle med i dansen. Og biskop Imad sa: «Jeg må stadig velge om jeg skal la sinnet og fortvilelsen eller gleden og takknemligheten få overtak. I dag valgte jeg festen og gleden.»
Dette første året i ny rolle har jeg arbeidet mye med hvordan jeg som biskop skal «fremme og bevare kirkens enhet», bidra til at vi som Den norske kirke tåler å være et mangfoldig folkekirkefellesskap med et stort spenn i politisk engasjement og trosuttrykk, og at vi samtidig er en profetisk stemme som står tydelig opp mot urett. Etter besøket i Palestina blir det ikke mindre viktig for meg å jobbe videre med dette på kloke måter.
Muhanad Al Qaisi jobber hver dag tett på palestinsk ungdom og deres virkelighet som leder for KFUK-KFUM Globals partnerorganisasjon Joint Advocacy Initiative. Han møter utfordringene de står i, men også pågangsmotet de har. Her forklarer han hva besøk utenfra betyr når du lever bak murer, sjekkpunkter og begrensninger, og hvorfor det å bli sett kan forandre mye.
Hvordan påvirker besøk fra internasjonale partnere og kirkeledere lokalsamfunnene på bakken?
Besøk fra internasjonale partnere og kirkeledere har en positiv innvirkning på palestinske lokalsamfunn. De gir moralsk støtte, bekrefter verdighet og minner mennesker om at de ikke står alene. Slike besøk gjør abstrakte politiske realiteter om til menneskelige historier, styrker lokale kirker og institusjoner og gir noen ganger en form for beskyttende synlighet.
Når besøkene er forankret i lytting og langsiktig forpliktelse, skaper de ekte partnerskap heller enn veldedighet, og de legger grunnlaget for meningsfull påvirkning og solidaritet som varer lenger enn selve besøket.
Jeg la merke til at biskop Sunnivas besøk ga håp til folk. Hun kom hjem til meg, og min mor ble svært glad for å snakke med henne. Vi følte at humaniteten ikke har noen grenser.
Hva betyr det for palestinere at internasjonale besøkende kommer, lytter og er vitner til livet her med egne øyne?
Israelsk propaganda presenterer ofte situasjonen som et spørsmål om sikkerhet eller som en konflikt mellom likeverdige parter. Når man ser sjekkpunktene, muren, bosetningene, husødeleggelsene og de daglige bevegelsesrestriksjonene, blir maktbalansen tydelig, mye tydeligere enn det slagord og medier forteller.
For palestinere har slike besøk dyp betydning. De bryter isolasjonen ved å forsikre folk om at deres liv og kamp blir sett og anerkjent, ikke ignorert eller glemt. De bekrefter vår menneskelighet. det å bli lyttet til med respekt styrker følelsen av at palestinske liv og erfaringer betyr noe.
Når mennesker vitner situasjonen med egne øyne, blir personlige historier omgjort til delt sannhet. Dette forvandler abstrakte fortellinger til levd virkelighet som kan formidles ærlig videre. Framfor alt skaper slike besøk moralsk solidaritet. Det er et nærvær som oppleves som å stå sammen med oss, ikke bare å snakke om oss.
Hvis du kunne gi ett råd til internasjonale partnere som ønsker å handle i solidaritet, hva ville det være?
Jeg vil oppfordre internasjonale partnere til å begynne med å lytte og sette palestinske stemmer i sentrum, i stedet for å snakke på våre vegne. Solidaritet må vare utover ett besøk og utvikle seg til langsiktig engasjement gjennom påvirkningsarbeid, undervisning og partnerskap.
Å ta seg tid til å forstå den historiske og politiske konteksten gjør det mulig å bevege seg utover forenklede narrativer. Det å handle konsekvent gjør at verdiene i både ord og handling henger sammen.
Til slutt handler meningsfull solidaritet om å gå fra medfølelse til ansvar, og å la det man har vært vitne til å inspirere til varige og konkrete skritt mot rettferdighet.
Solidaritet kan uttrykkes på flere måter, både gjennom direkte samarbeid og gjennom handlinger som skjer langt unna. For palestinske organisasjoner som JAI handler solidaritet om å bli tatt på alvor, at erfaringer og virkelighet formidles videre, og at internasjonale partnere bruker sin stemme og sine plattformer til å utfordre urett. Samtidig vil kunnskap og engasjement hjemme i Norge også ha en betydning. Solidaritet trenger ikke alltid fysisk nærvær. Den kan like gjerne bygges gjennom informasjon, påvirkning, støttearbeid og langsiktige partnerskap. Slik kan mennesker bidra til rettferdighet, både i Palestina og der de selv bor.
