Dette er Rebecca

Dette er Rebecca. Hun er født og oppvokst i en landsby i det konfliktfylte landet Sør‑Sudan. Foreldrene hennes drev en liten butikk, og etter skolen pleide hun og moren å synge og danse til radioen midt mellom bananer og mangoer i butikken.

En dag etter skolen, da Rebecca var 15 år, kjørte det soldater inn i landsbyen hennes. De tok alle varene i butikken, reiv ned hyllene og tente på strå-taket. Faren gjorde alt han kunne for å stoppe ilden fra å spre seg og ødelegge alle varene deres. Rebecca ble redd og gjemte seg under senga da hun hørte alt oppstyret. Hun fikk med seg at soldatene slo ned moren hennes og dro henne etter håret ut på gårdsplassen. Mellom murveggene der ute ble skrikene enda høyere, og gjennom sprekkene på sengeammen kunne Rebecca se moren kjempe imot mens hun ble voldtatt. Rebecca lukket øynene så hardt hun kunne, og klemte hendene over ørene helt til det ble stille.

Morens begravelse skjedde i all hast dagen etter, og etterpå pakket Rebecca og faren sammen det de klarte og flyktet fra landsbyen. Rebecca var redd, trist og fortvila. Hun ville ikke forlate hjemmet sitt, vennene eller minnene om mammaen. Men landsbyen var ikke trygg lenger. Lukten av blod og røyk hang igjen i klærne deres da de krysset elva mot nabobyen. Bak seg så hun så vidt butikken, med et gapende hull i taket.

Noen uker senere kom Rebecca og faren seg endelig over grensen til Uganda og til bosettingen for flyktninger i Kiryandongo-distriktet. I Uganda bor det mange unge flyktninger fra krigen i Sør-Sudan. Noen flyktet alene, mens andre kommer med familien sin. Faktisk er Uganda det landet med flest flyktninger i hele Afrika.

I Kiryandongo fikk Rebecca snakke med en ansatt i YGlobal Uganda, og hun fikk hjelp til å håndtere det hun hadde opplevd, både i landsbyen og på flukt. Det var mye å snakke om, og Rebecca brukte lang tid på å bli trygg nok til å åpne opp om det hun følte og tenkte. Etterhvert gikk det lettere og hun hadde mindre mareritt om natten.

Hun ble også oppfordret til å bli med på en fritidsaktivitet, for å ha noe å se frem til og bruke energien sin på. YGlobal nevnte at det blant annet fantes et fotballag og en teatergruppe. Etter samtalene og veiledningen begynte Rebecca i teatergruppen, fordi de drev med mye sang og dans akkurat slik som hun og moren gjorde sammen. Det var ikke det samme som det hun hadde med moren, men det var likevel gøy! Etter kort tid hadde hun fått nye venner, og nå gledet hun seg alltid til de skulle møtes. 

En dag kom en av jentene i teatergruppa med et blåmerke over øyet. Rebecca ble bekymret, men venninnen ville ikke prate om det. På hvert møte starter teatergruppen med å etablere et par felles spilleregler, for at alle skal føle seg trygge og inkludert. Rebecca unnlot å mase på venninnen om blåmerket, men viste at hun var der dersom hun ville snakke. Mot slutten av møtet åpnet etterhvert venninnen seg om at hun hadde blitt slått av kjæresten sin under en krangel for noen dager siden. Det hadde kommet som lyn fra klar himmel. En av de andre jentene i teatergruppa sa at også hun har blitt slått flere ganger av broren sin.

Å slå noen bare fordi de er jenter, er ikke greit. Det er jo ikke greit å slå noen uansett, og det var de alle enige om. Men hvordan skulle de snakke om det? Etter å ha tenkt på det i en stund, bestemte teatergruppen seg for å lage en forestilling om kjønnsbasert vold. Teatergruppen ville vise alle i nabolaget at det ikke er greit å slå jenter og kvinner. Forestillingen fikk stor oppmerksomhet og mange i lokalsamfunnet kom og så på.

I ukene etterpå hørte Rebecca at flere naboer både snakket om og diskutere tematikken. Første steg i å skape endring er jo å sette lys på problemet! Rebecca følte endelig at hun kunne være med å løse et av problemene hun så i samfunnet, og hun gledet seg til å gjøre mer!