Dette er Mary
Mary er 15 år gammel og bor i en liten landsby i Tanzania. Hele livet har Mary spart på vann. Området av Tanzania der Mary bor, har de ofte for lite vann. Og nå virker det som at det faktisk har blitt verre.
På skolen snakker lærerne om klimaendringer, som de rike landene i verden har skap. Det skal visst påvirke og endre været. Mary har flere ganger vært vitne til at de ventet og ventet på at regnet skulle komme. Og når det først kom, kommer det alt for mye.
Det har vært slitsomt for familien til Mary. Moren dyrker mais og andre grønnsaker, som de selger i en liten bod på siden av veien. Faren til Mary selger også andre småting i boden, men grønnsakene er de viktigste. Når de går solgt nok grønnsaker tjener familien nok penger og kan betale for at Mary kan gå på skolen.
Høsten da Mary fylte 15 år, ble det vanskeligere enn tidligere. Hele skoleferien var det så vidt en sky på himmelen. Maisen ble tørrere og tørrere. I starten kjøpte de litt vann for å holde det delvis gående, men familien var avhengig av at regnet skulle komme. Da regnet endelig kom, løp de ut og danset av glede omringet av regndråper. Det så ut til at avlingene ville overleve!
Men en morgen våknet Mary opp til at regnet hamret på taket. Hun tok på seg flip flippene, beskyttet håret med et tørkle og gikk ut for å se til plantene. Det var vanskelig å gå for føttene hennes sank ned i gjørmen for hvert skritt hun tok, og tørkle på hodet gjorde ingen nytte for seg. Der stod hele avlingen dypt under vann. Maisplanter trenger oksygen i jorda for å vokse, og under vann vil røttene rotne. Mary vet at kombinert med høye temperaturer kommer plantene til å rotne, bli syke og kveles. Ingen maiskolber kunne reddes.
Foreldrene kunne ikke betalte for semesteret da Mary skulle tilbake på skolen. Ikke bare hadde de ikke fått solgt mais og andre grønnsaker på en stund, de hadde også brukt mer penger enn vanlig på å kjøpe inn vann til avlingene tidligere på sommeren. Mary ble sittende hjemme, mens venninnene henne gikk til skolen sammen. Det føltes som om det ikke var noe hun kunne gjøre for å hjelpe seg selv og familien hennes. Og om hun ikke fikk gått på skolen, så ville det også bli vanskelig å kunne få en god jobb og en lettere fremtid. Alt kjentes håpløst ut.
Venninnen hennes, Adimu, kom innom henne etter skolen. Hun syns det var kjedelig å være på skolen uten Mary, og nå ville hun ta henne med til speidergruppen hennes. Mary hadde sett at de gikk med skjerf rundt halsen og jobbet med en grønnsakshage. Mary hadde takket nei til det tidligere, for hun visste ikke helt hva de egentlig gjorde. Og kjøkkenhage hadde hun jo hjemme hos seg selv også. Adimu klarte til slutt å overtalte Mary til å bli med likevel. Hun sa at hun hadde savnet henne på skolen, og at dette kanskje til og med kunne hjelpe foreldrene hennes med deres egen dyrking! Og så var det gratis, så det kunne jo ikke skade å prøve.
Mary ble med, først mest fordi venninnen ba henne om det, men det tok ikke lang tid før hun merket at dette var noe mer enn bare et sted å tilbringe tid. Hun møtte flere av vennene sine fra skolen, og etter lange, ensomme dager hjemme kjentes det godt å være sammen med andre igjen. Samtidig lærte hun masse nytt. Speidergruppen arbeidet systematisk med å finne grønnsaks-sorter som kunne tåle både tørke og perioder med mye regn. De gikk sammen gjennom kjøkkenhagen og viste Mary hvilke planter som hadde klart seg best etter oversvømmelsen. For første gang siden avlingene ble ødelagt, kjente Mary en lettelse. Hun forstod at det fantes løsninger. Hun skrev nøye ned navnene på grønnsakene og hva som gjorde dem sterke, og tok med seg både kunnskapen og et par gode agurker hjem til foreldrene. Et lite tegn på at ikke alt håp var ute.
De neste ukene begynte Mary å se at selv små endringer kunne gjøre en stor forskjell. Hun brukte det hun hadde lært i speidergruppen til å hjelpe foreldrene med å tenke annerledes rundt dyrkningen. Sammen begynte de å prøve ut mer robuste plantesorter og snakket med andre bønder om hvordan de kunne tilpasse seg et uforutsigbart klima. Samtidig jobbet foreldrene hardt for å skaffe penger til Mary sine skolepenger. Da hun endelig kom tilbake til skolen, hadde hun en klar plan. Hun følte at hun kunne bidra, finne løsninger og være en del av noe større, og ikke bare bli et offer for omstendighetene. Mary forstod at kunnskap ga muligheter, og at hun selv, steg for steg, kunne være med på å skape en bedre framtid, både for seg selv og for andre. Hun kunne ikke stoppe klimaendringene alene, men hun kunne lære seg å håndtere dem bedre.
