Bananøvelsen

Slik gjør du:

1.  Få med fem frivillige. Disse fem skal representere fem aktører som på forskjellig måte er involvert i arbeidet med å skaffe oss nordmenn bananer. Forklar at Tanzania er et land som er rikt på naturressurser. Mange i Tanzania arbeider med jordbruk og produserer blant annet bananer.

                                                                                                                   
2. Nå skal vi bli kjent med de ulike personene som er involvert i arbeidet med bananer. Presenter de fem gjennom å fortelle følgende historier om deres livssituasjoner og del ut de ulike navneskiltene.

Roller:

             
Bonde: Bananbonde fra Tanzania. Han/hun planter banantrærne, steller dem slik at de vokser og høster bananene  når de er modne. Arbeider lange dager sammen med de åtte barna som skal forsørge ham/ henne når han/hun blir gammel.
Oppkjøper: Bor i Tanzania,  reiser rundt fra gård til gård i en skranglete bil for å kjøpe opp bananer som han/hun så leverer til transportøren.
Transportør: Bor i USA, og har funnet ut at det er penger å tjene på frakt av bananer  fra Tanzania til Norge
Grossisten – Bor i Norge og arbeider med å  distribuere bananene fra skipet til butikkene. Har to barn som går på skolen i Norge og en kone.
Kjøpmann: Jobber i butikken her i <navn på stedet dere er!>. Har også to barn.
 
3. Spør de fem aktørene hvor mye de synes de fortjener for arbeidet de gjør.  Deretter kan du si hvor mye hver enkelt får i den virkelige verden (står i neste avsnitt). Du kan gi hver enkelt en bit av bananen som tilsvarer den andelen av inntekten denne personen får.
Fortell gjerne med å gå igjennom hver aktør i handelskjeden.
 
Kjøpmann har jo et barn å forsørge, og Norge er jo et forferdelig dyrt land å bo i. Selv om skolegangen er gratis skal man jo ha merkeklær, iskrem og sminke. Så for i det hele tatt å klare seg, må hen ha 35 % av inntektene.

Grosissten har det på samme måten, begge barna har mobiltelefon, så hen tar 33 %.

Transportør må betale ned på det store skipet sitt og må få en del inntekter. Derfor tar hen 22 %.

Oppkjøper bor i Tanzania, der er det ikke noe som heter minstelønn. Heldigvis, for hvis de hadde tatt det samme som norske arbeidere hadde de aldri fått solgt bananene. Hen klarer å sikre seg 7 % av inntektene, noe som er nok til å skaffe den eldste sønnen skolegang. Det er selvsagt håpløst å tenke på å prøve å skaffe skolegang til resten av barna (sies gjerne med en latter, som forteller hvor dumt det er å tro at det er lett å få skolegang.)

Bonde: sitter igjen med 3 %. Det er selvsagt ikke nok til skolegang eller helsetjenester, og det er vanskelig å få råd til nok mat samtidig som man skal få tak i bananplanter og gjødsel til neste år.
 
4. Hva mener deltakerne om fordelingen? Hvis de synes den er urettferdig, hvordan ville de ha gjort det hvis de fikk bestemme? Burde vi betale mer for bananen i Norge? Del opp bananen på nytt.