Reisedagbok: tanker og følelser om hvordan det er å være en ung stemme i løpet av en dag på FNs kvinnekommisjon

Hallo!

Dagen i dag startet med at vi oppdaget det snødde ute! Etter det var det bare å kaste på seg klærne for å kjappe seg ned og spise frokost, før vi småløp for å rekke møte med statssekretær Jens Frølich Holte og resten av det norske sivilsamfunnet. Vi kom ca 2 min etter møtet hadde begynt, men fant oss heldigvis plass i et rom som var stappfullt av nesten bare voksne mennesker. Det startet med at alle skulle si navn og hva slags organisasjon man kommer fra, og selv om dette er en superenkel greie, kjente jeg hendene ble svette og hjertet banket temmelig fort da det ble min tur. Alle vi som var der fra sivilsamfunnet er jo egentlig på samme «nivå», men jeg følte meg fortsatt liten og uerfaren i forhold til resten av dem.

Planen var egentlig å spørre Jens om vi kunne stille han noen spørsmål til den nye podcast- episoden vi lager om FNs kvinnekommisjon. Fordi det virket som om det var så mange andre «viktig», kloke og erfarne mennesker der, tenke hvert fall jeg det ikke kom til å bli mulig. Men Elise, som også er frivillig i KFUK- KFUM Global, var på hugget, og gikk bort med en gang for å spørre om han hadde tid til noen spørsmål. Han svarte faktisk ja, og var skikkelig hyggelig og imøtekommende. Vi ble til og med tatt med på et «profesjonelt» møterom for å spille inn podcasten. Jeg setter virkelig pris på at han tok seg tid til å snakke med oss selv om vi ikke nødvendigvis er like «profesjonelle» som alle de andre på møtet. Seinere på kvelden spurte jeg Elise hvordan hun tør å bare gå bort og snakke med «viktige» folk. Hun svarte hun gjør det for å være et slags verktøy i kampen for en større sak. At man er nødt til å gjøre det fordi det er så viktig at andre skal få vite om det som skjer! Tror det er bra motivasjon for å gjøre ting man egentlig ikke tør.

F.v. Sunniva Håberg, Sara Barzinje, Mari Kirsti Kaaen, Elise Håland Knutsen og Kristin Sønnesyn Berg Foto: UN Women/Ryan Browncaption

Videre dro vi og møtte de andre unge fra YWCA, og forberedte oss på å stille spørsmål om hvordan FN kan rettferdiggjøre at kvinnekommisjonen holdes i USA, når det betyr mange rurale kvinner og jenter ikke har fått innreisetillatelse på grunn av visa- problemer. Planen gikk ut på at alle vi fra YWCA skulle rekke opp hånda, sånn at det ville være større sannsynlighet for å bli plukka ut. Hvis noen av oss ble pekt ut til å spørre spørsmålet skulle alle reise seg for å vise at vi er mange som stiller oss bak det. I møtet som kalles Town Hall meeting, var blant annet FNs generalsekretær (António Guterres), lederen for UN Women (Phumzile Mlambo-Ngcuka) og en haug av sivilsamfunnsorganisasjoner fra hele verden. Salen var skikkelige fancy, med øreklokker med oversettelse på FNs seks språk, mikrofoner, fotografer og live streaming. Vi klarte å få plasser langt fremme, og etter å ha holdt opp hånden litt, ble faktisk ei av oss plukka ut til å stille spørsmålet vårt!! Selv om det ikke var jeg som stilte det, kjente jeg pulsen stige i det vi reiste oss opp foran alle. Godt vi var flere sammen! Spørsmålet fikk stor applaus, så dette var tydeligvis noe mange var enig i. Seinere så vi på twitter at António Guterres hadde tweeta et bilde av oss, så det virker som vi faktisk ble lagt merke til!

Ellers har ettermiddagen og kvelden gått med på å spille inn podkast, høre på musikk på rommet, spise kjeks og hvile beina. Det er ganske slitsomt å ha så tett program, gå mye og sove lite, men det er definitivt verdt det! Dette er bare starten av uka, og jeg føler jeg har lært så mye allerede. Også må jeg si jeg blir litt starstruck av å møte politikere og ledere. De andre fra YWCA er skikkelig hyggelige, og det er inspirerende å møte folk fra hele verden som engasjerer seg for det samme. Selv om vi deltar på et stort arrangement med masse smarte, erfarne mennesker hvor man fort kan føle seg litt liten og usynlig, vil jeg si dagens opplevelser viser vi unge og våre stemmer verdsettes og trekkes frem. At vår tilstedeværelse ofte påpekes gjør det litt mindre skummelt å skulle reise seg, eller si noe foran mange andre. Og når ikke det hjelper på motivasjonen, er det lurt å tenke på det Elise sa om at man gjør det for å kjempe for en viktig sak.

Peace out!

- Mari Kirsti Kaaen