Reisebrev fra Gaza
Gaza er et av verdens tettest befolkede områder, med rundt 2 millioner innbyggere på 365 kvadratkilometer. Oslo er 454. Den israelske okkupasjonen merkes på en annen måte her enn på Vestbredden og i Jerusalem.
Akkurat nå sitter jeg på stranda og ser på sola gå ned over et av de fineste stedene jeg kan tenke meg i hele verden. Bølgene fra Middelhavet slår mot stranda. En gjeng gutter spiller fotball i sanden, og familier og venner har samlet seg for å være sammen. For en som meg, som har vokst opp langs kysten på Sørlandet, er det nesten terapeutisk å sitte her. Fredelig, stille, idyll - Gaza.
Solnedgang over havna i Gaza by. Foto: KFUK-KFUM Global
Men akkurat nå sitter jeg også på stranda og ser på sola gå ned over verdens største fengsel. Bølgene fra havet slår mot stranda, der søppel og kloakk samles i strandkanten. For en som meg, som er vokst opp i trygge, lille Norge har jeg problemer med å forestille meg hvordan det er å vokse opp her. Et israelsk jernteppe, bomber, ufrihet - Gaza.
Begge fortellingene er like sanne, og det er i disse enorme kontrastene jeg opplever Gaza for andre gang. På den ene siden har du de varme menneskene, den gode maten og de lange strendene, og på den andre har du historiene vi vanligvis får servert på nyhetene. På besøk på Gaza er det umulig å ikke oppleve begge deler.
Gaza er et av verdens tettest befolkede områder, med rundt 2 millioner innbyggere på 365 kvadratkilometer. Oslo er 454. Den israelske okkupasjonen merkes på en annen måte her enn på Vestbredden og i Jerusalem. Det er ingen soldater i gatene eller israelske checkpoints, men det er en omfattende blokade som legger tunge restriksjoner på hvilke varer som får slippe inn gjennom muren. Mange av barna som vokser opp her er underernærte, fattigdommen er stor og arbeidsløsheten enorm. Over 70% av Gazas befolkning er under 25 år, og ifølge FN vil den tynne stripa langs Middelhavet være ubeboelig innen 2020. Det er en politisk styrt, humanitær katastrofe, og det er vanskelig å finne tegn til at situasjonen skal bli bedre.
Restene etter en moské utenfor Gaza by som ble bombet under angrepene i 2014. Foto: KFUK-KFUM Global
Midt oppi alt dette fortsetter hverdagen, og hos YMCA Gaza samles flere hundre unge og gamle hver kveld til lek, sport, musikk og rettferdighetsarbeid. Det arrangeres konserter, turneringer, kampanjer og – som vi fikk oppleve på vår første kveld her – basar! De regelmessige strømbruddene legger ingen demper på stemningen, og hver gang strømmen går ljomer applausen og hurraropene: «Welcome to Gaza!». Det er kanskje det som er det aller mest påfallende. Tross okkupasjonen og en stadig tøffere situasjon sitter vitsene løst – den ene mørkere enn den andre. Folk deler av det de har, og det varmer godt på de kalde januarkveldene hos YMCA, men allikevel klarer jeg ikke helt å riste av meg den underliggende følelsen av håpløshet som okkupasjonen bringer med seg.
Akkurat nå, mens jeg sitter på stranda og ser på sola gå ned over Gaza, synes kongeriket Norge at denne situasjonen er «sterkt beklagelig», samtidig som vi gjennom økt handel og samarbeid med Israel gjør oss medskyldig i grove krigsforbrytelser. Det er fristende å bare gi opp hele greia, men det er ikke et alternativ. Når stater og institusjoner svikter, har vi ikke noe annet valg enn å stå sammen med menneskene på bakken, intensivere innsatsen og jobbe enda hardere for en rettferdig fred!
- Håvard Skjerdal
