Mental bistand


Les tankene vår egen utviklingsminister gjør seg om mental helse i pandemitid. Han mener psykiske lidelser er vanskelig å leve med uansett hvor du bor i verden. Depresjon og schizofreni rammer både rik og fattig. Nettopp derfor mener utviklingsministeren at psykisk helse er en viktig del av norsk bistand.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein på besøk hos KFUK-KFUM Globals prosjekt i Kiryandongo, Uganda i 2019. Foto: Patrick Wanyiri

Akkurat nå er vi alle mest opptatt av korona-pandemien. Hele samfunn er snudd på hodet. Skoler er stengt, arbeidsplasser lukket, ungdom er fratatt muligheten til å møtes på fotballtrening og håndball-cup. Mange er urolige for hva fremtiden bringer. Vi blir bedt om å holde sosial distanse. Vi skal være sammen, men på avstand. For mange er dette en tid der ensomheten er uutholdelig. 

For unge i lavinntektsland er situasjonen den samme. I tillegg lever de kanskje i samfunn som er rammet av hungersnød, konflikt og ekstrem fattigdom. Det er lett å utvikle akutt og kronisk stress, og faren for å utvikle mer alvorlige psykiske lidelser er stor. Forskjellen mellom Norge og et land som Nepal er at her hjemme er sjansen større for å få profesjonell hjelp og oppfølging. Og fattige er spesielt utsatt fordi livet er mer utfordrende. I tillegg er psykiske lidelser i mange land ofte forbundet med overtro, utstøtelse og stigma, noe som gjør byrden større. Manglende behandlingstilbud gjør at mange med psykiske lidelser i utviklingsland går helt uten behandling.

Det ønsker Norge å gjøre noe med. For det er ikke slik at psykiske lidelser er et vestlig fenomen. Noe som rammer oss rike, og ikke folk som lever i mindre velstående samfunn. Det er ikke slik at ungdom som må jobbe fremfor å gå på skole ikke sliter med ensomhet, selvskading eller spiseforstyrrelser. Ungdom i lavinntektsland rammes av de samme utfordringene som oss her hjemme. Men alt for lenge har psykisk helse vært et neglisjert område globalt. Alt for lenge har vi hatt fokus på alt annet enn nettopp menneskenes mentale helse.

For et år siden bestemte vi oss for å sikre at vårt globale helsearbeid skulle omfatte også de såkalt ikke-smittsomme sykdommene, ofte kjent under forkortelsen NCD. Dette er sykdommer som for eksempel sukkersyke og kreft, men også mental helse. Den norske strategien, som vi kalte «Bedre helse, bedre liv: Innsats for å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer i norsk utviklingspolitikk (2020-2024)», ble dermed den første av sitt slag. Det er jeg stolt av, men dette er bare begynnelsen.

Å inkludere mental helse i bistanden er det eneste rette, men det er også god investering. Alle vet at det ikke er lett å skulle gå på skole, fullføre studier eller jobbe hvis man også sliter mentalt, og man står uten behandlingstilbud. Det å hjelpe noen med å leve med eller få behandling for psykiske lidelser, handler også om å hjelpe folk tilbake til en så god hverdag som mulig. Når mange nok i et samfunn sliter, rammes også økonomien. Derfor er det å satse på økt kunnskap, bedre forståelse og økt behandlingstilbud innen psykiske lidelser også viktig for å bekjempe fattigdom. For alt henger jo sammen: er du fattig er det lett å bli syk, og er du syk er det større fare for å bli fattig.

Jeg er trygg på at vi nå står overfor et tidsskifte. At det for hver dag som går blir vanligere å snakke om hele mennesket når vi snakker om folks helse. Det krever at vi alle skaper gode og trygge muligheter for barn og unge som trenger hjelp. For uansett hvor mye penger vi setter av til dette, er vi avhengig av at fordommer bekjempes og at vi alle jobbe for større åpenhet om noen som alt for lenge har vært et tabu, men som i bunn og grunn er det mest naturlige som finnes.

Tekst av: 
Dag-Inge Ulstein, Utviklingsminister

Teksten ble først publisert i Globalnytt vol 2, 2020.