Konsekvensene av Israels annektering

Annekteringen var ingen overraskelse, i alle fall ikke for oss palestinere. Tvert imot, vi så det komme. Jeg vil nesten si at til og med de som signerte Osloavtalen på nittitallet, så et glimt av dette komme i fremtiden. Som en del av «Oslo-generasjonen» selv, kjenner jeg godt den geopolitiske konteksten som oppstod i kjølvannet av Osloavtalen, der omtrent 61% av Vestbredden ble kategorisert som område C - det vil si under full israelsk militærkontroll. Faktaene på bordet var en åpenbar indikasjon. Gjennom årenes løp har vi vært vitne til hvordan staten Israel har iverksatt ulike mekanismer som hindrer palestinerne i å leve fullverdige liv i Israel. Palestinernes hjem blir revet ned, land konfiskeres, og store områder blir erklært utilgjengelige for palestinere. Samtidig blir ulovlige israelske bosetninger bygd og utvidet på okkupert palestinsk land. 

Det måtte komme, før eller senere.

Når det er sagt, ligger ikke dilemmaet i dag i annekteringen i seg selv, men i verdens underliggende toleranse overfor en apartheidstat i det 21. århundre og i det faktum at Israels handlinger forblir ustraffet. Straffriheten og fraværet av avskrekkende tiltak fra det internasjonale storsamfunnet, har oppmuntret Israel til å fortsette med brudd på menneskerettighetene og internasjonal lov. I dag bryter Israel internasjonal lov med stolthet, samtidig som det internasjonale storsamfunnet ser på og i noen tilfeller til og med støtter dem. I 2014, da Russland okkuperte og annekterte Krim, fordømte USA, FN og det internasjonale storsamfunnet handlingene og iverksatte sanksjoner. Vil de samme sanksjonere Israel for å gjøre det samme? Hint: nei.

I tillegg vil annekteringen sementere apartheid-regimet i det historiske Palestina. Israelske myndigheter har uttalt at de omtrent 65 000 palestinske innbyggerne på de annekterte områdene ikke vil få israelske offisielle dokumenter og derfor vil bli marginalisert av den israelske staten. Det innebærer ingen rettigheter, potensielt ingen tilgang til tjenester og dermed ingen respekt for deres menneskelighet og verdighet. Så i dag, i 2020, er vi vitner til en stat som rangerer innbyggerne sine basert på religion, rase og etnisitet: en åpenbar apartheidstat. Det internasjonale storsamfunnet protesterer og fordømmer, men vil vi se noen som helst form for handling som tar bort Israels straffrihet og som avviser toleranse for en apartheidstat?

I dag er vi palestinere vitner til plyndring av landet vårt, av vannet vårt, kulturen, språket, maten og identiteten vår. Vi er vitner til at landet vårt krymper hver eneste dag, og at våre rettigheter oppløses. Vi fortsetter å leve i et friluftsfengsel. Vi krever handling, vi krever at Israel må holdes ansvarlig for sine gjentatte brudd på internasjonal lov. For å bevare vår verdighet, våre menneskerettigheter og vår tilstedeværelse i vårt eget land, må Israel holdes ansvarlig. 

 Vi krever rettferdighet og fred.