Klimakrisa


Vi står nå i verdens mest utfordrende og altomfattende krise. Klimakrisa. Den har allerede begynt å påvirke livene våre, og kommer til å gjøre det i enda større grad i tiden som kommer fremover. Her i Norge merker man ikke endringene særlig godt. I det globale Sør derimot, merker man endringene mye kraftigere på kroppen allerede. Tørke truer matsikkerheten i verden.
En nyhet som nok har havnet litt under radaren for mange, er den pågående hungersnøden på Afrikas Horn. Klimaendringer har ført til at 22 millioner mennesker ikke har mat på bordet. Fire år på rad har regnsesongen uteblitt i Kenya, Etiopia og Somalia.

Det er ikke deres skyld at vi står i en klimakrise. Disse landene har bidratt minimalt til klimakrisa de nå rammes så hardt av. Likevel er det de som får merke konsekvensene hardest. Mens vi, her oppe i Norden har pumpet ut olje og trent oss rike på den krisa som vi så vidt merker i hverdagen. Dette er utrolig urettferdig. 

Verdens rike land har lovet å gi 100 milliarder dollar årlig gjennom Parisavtalen fra den trådte i kraft i 2020. Vi er nå i 2022, og heller ikke i år ser det ut til at landene kommer til å nå dette målet. Det er utrolig viktig at dette målet nås for å skape tillit mellom det globale sør og det globale nord.

I 2018 kom Fair Share rapporten ut fra Stockholm Enviorment Instisute. De har regnet ut at om Norge skulle ha kuttet sin rettferdige andel av klimagassutslipp, ville vi ha måttet kutte 430%. Siden vi bare kan få til å kutte 100% i vårt eget land, har de regnet ut at den rettferdige andelen klimafinansiering fra Norge er å gi 65 milliarder kroner årlig. Pengene skal både gå til utslippskutt i andre land og klimatilpasning til de klimaendringene vi ikke kan hindre. Dette har siden 2018 vært skolestreikernes krav, og nå på klimatoppmøte er en god anledning for å oppskalere fra de 14 milliardene vi har sagt vi skal gi hvert år fra 2026. 

Jeg håper på en fremtid der jeg kan stolt si at Norge gjorde sin rettmessige andel i klimakampen. Sånn vi ligger an nå, ser det ikke lyst ut, men vi har fortsatt muligheten til å snu.

Maria Timman Mjaaland (t.v) og Benedicte Steinbakk, KFUK-KFUM Global sine delegater til COP28 (klimatoppmøtet i Egypt)


Skrevet av Benedicte Steinbakk, frivillig i politisk utvalg for klimarettferdighet

Først publisert i Globalnytt 2/2022