HVORDAN KAN JEG GI OPP HÅPET? 

Som mange andre palestinske seksåringer hadde jeg allerede sett død, at hus blir revet, at folk blir arrestert i sine hjem og militære kjøretøy tråle gatene i nabolaget mitt i Hebron. Da jeg vokste opp trodde jeg at når jeg ble voksen ville jeg klare det mine foreldres og besteforeldres generasjoner ikke hadde klart – jeg skulle klare å fri Palestina. Dette var en drøm jeg og mange av mine klassekamerater og søsken delte. Hjemme hadde vi et kart over Palestina, hvor landet strakte seg fra Jordan til Middelhavet. Det var slik de eldre generasjonene kjente det Skolebøkene mine hevdet imidlertid noe annet. Her lærte vi at at deler av det internasjonale storsamfunnet anerkjenner Palestina, men kun som Vestbredden og Gazastripen. Jeg bor selv på Vestbredden, men jeg vet at palestinerne her har svært lite selvbestemmelse. Israel har suverenitet over Vestbreddens grenser, naturressursene, veiene og landet som de fortsatt konfiskerer og bygger sine bosetninger på. Jo eldre jeg blir, jo mindre blir kartet over Palestina. Nå, i 2020, annonserte Israel skamløst sin pågående annektering av rundt 30% av Vestbredden. Samtidig lurer jeg på hvordan Israel helt åpenlyst fortsetter å stjele landet vårt mens verden ser på?

Verden har lenge bedt oss om å ha troen på det internasjonale storsamfunnet som har fordømt Israels lovbrudd, og som nå fordømmer annekteringen. Men den er bare er enda et av Israels lovbrudd som leder til ødeleggelse av tostatsløsningen. Samtidig fortsetter Israel uforstyrret med sine kolonialiseringsplaner. Dette gjør meg både rasende og hjelpeløs på samme tid. Det får meg til å lure på hvorfor vi snakker om hvorvidt denne løsningen er sannsynlig samtidig som Israel uanfektet slår ned enhver mulighet for en palestinsk stat. I mine 24 leveår har jeg innsett at to ting aldri har endret seg: Israels besluttsomhet for å fjerne palestinere fra landet deres, og min generasjons håp for frigjørelse.

Håp i Palestina er et komplisert konsept å forstå. Hvor enn man snur seg deler landet høyrøstet sine historier om undertrykkelse og smerte. Systematiske brudd på vår rett til selvbestemmelse, vår tilgang til naturressurser og andre overgrep blir gjort av Israel, og kan påvises. På tross av at overgrepene er umenneskelige og ulovlige i henhold til internasjonal lov, fortsetter undertrykkelsen og fornektelsen av palestinernes rettigheter hver eneste dag. 8,7 millioner flyktninger og internt fordrevne palestinere holder fortsatt på sin rett til å returnere. Likevel nekter Israel å i det hele tatt vurdere å overholde internasjonal menneskerettighetslov og FN-resolusjoner for å få slutt på den systematiske urettferdigheten.

kjenner jeg på følelsen av fortvilelse og hjelpeløshet, men så kommer jeg på hundrevis av ting som kan minne meg på at urettferdighet ikke varer for evig. Hvordan kan jeg gi opp håpet når palestinske mødre som har mistet sine sønner, døtre og menn i israelske militæroperasjoner, ikke har det? Når alle politiske fanger i israelske fengsler ikke har det? De er konstante påminnere om at jeg må fortsette å være sterk. De gjør at jeg er utholdende og at jeg fortsetter utdannelsen min, at jeg fortsetter å snakke høyt og jobber for at stemmene våre skal bli hørt. De minner meg på hvor viktig det er at jeg jobber sammen med og for mitt folk, slik at vi er klare til å lede nasjonen vår inn i en uavhengig, mektig politisk enhet som kan stoppe systematisk terror og undertrykkelse når tiden er inne. For hvert steg Israel tar mot å fortsette og forsterke sitt kolonialiseringsprosjekt på vårt land, forblir vår vilje og vårt håp like sterkt. Okkupasjonen, apartheidstaten, bosetningskolonialisering eller hvilket begrep som enn brukes for å definere israelsk undertrykkelse; den kommer til å ta slutt, og rettferdighet kommer til å vinne. Så lenge vi lever, kommer vi til å kjempe imot.